Lars Saabye Christensen om HVOR VI ER

I all denne grenseløshet, i all denne avstand, i alle disse villspor og forbigåelser, i alle disse bevegelser som ikke kommer oss til gode, kort sagt dette mønster som preger våre dager, er denne talemåte en trøst: å finne sted. Det er det vi gjør. Vi finner sted. Vi skjer. Stedet er plassen du tar. Den kan ingen andre ta. Det er stedets ensomhet. Men det er noe mer. Du finner sted et sted. Du hører til. Ikke glem det. Det er stedets åpenhet. Vi finner sted sammen. Livet er en lokal hendelse.

Lars Fr. H. Svendsen om HVOR VI ER
Lars Fr. H. Svendsen, f. 1970, er doktor i filosofi og professor ved
Institutt for filosofi og førstesemesterstudier, Universitet i Bergen.

Her er vi. Uttrykket «her» gir bare mening hvis det finnes «noen» som kan være «her». Et «her» i motsetning til et «der» finnes ikke i fysikkens kvalitetsløse rom. Et «her» betegner et menneskelig rom, et sted. Et sted er et rom der noen er, var eller skal komme.

Fordi stedet er et menneskelig rom, har du alltid andre med deg, i form av deres nærvær eller fravær. Vi har alle en dobbelthet i oss hvor vi både trekkes mot andre fordi vi har et behov for dem og også trekker oss unna dem fordi vi har et behov for avstand, for å være overlatt bare til oss selv. Immanuel Kant formulerer dette godt med sin beskrivelse av menneskets «usosiale sosialitet».

Det kan være godt å være for seg selv, men det forutsetter at du evner å være sammen med deg selv. For at den gode ensomheten skal være god, må det også være en vei tilbake til de andre. Som Olav H. Hauge skriver:

Ho er søt, einsemdi,
so lenge vegen attende
til dei hine
er open.
For du skin ikkje
for deg sjølv.

Ensomheten avdekker en grense for hvem vi kan være fordi den viser oss at vi ikke er selvtilstrekkelige. Fra vi er født, fra før vi er født, er livene våre sammenvevd med andres og gjennom hele livet knyttes nye bånd til andre mens gamle bånd rives av. I ensomheten er du revet løs fra andre på en betydningsfull måte, og derigjennom er du også løsrevet fra deg selv, fra viktige sider av deg selv som bare kan eksistere og utvikle seg når du er knyttet til andre.

Du søker avstand til noen for å kunne knytte deg desto nærmere til noen andre. Tilværelsen er en slags dans der den ene nærmer seg og den andre trekker seg unna, der den ene beveger seg bort og den andre følger etter, der begge går hver sin vei og der begge møtes.

Det mest betydningsfulle stedet kalles hjem. «Hvor går vi da hen? Alltid hjemover.» (Novalis) Vi søker et hjem som en gang har vært eller et vi håper å finne.

Tor Einstabland om HVOR VI ER

– En eksistensiell undring

Kunstprosjektet HVOR VI ER er en forlengelse og videreføring av den permanente lysinstallasjonen HIGH LIGHTS som ble avduket på Universitetet i Agder, januar 2019.

Utstillingen er en undring over temaet nærhet og distanse oss mennesker imellom. Den utforsker den fysiske og mentale avstanden – hvor vi plasserer oss i forhold til hverandre og hvordan det påvirker oss som individ. Det handler om den bevisste og den ubevisste plasseringen vi gjør. Utstillingen har et stort spenn med ulike uttrykk der alle verkene sirkulerer rundt den unike «dansen» som kontinuerlig foregår i enhver relasjon.

Denne bevegelsen, og rommet imellom, påvirker også tittelens andre betydning: hvor vi ER. Hvor og hvem plasserer du rundt deg for å være mest mulig nær selvet: den du egentlig er. Hvorfor velger vi å bevege oss lenger bort?

HVOR VI ER ønsker å skape en bevisstgjøring av våre egne bevegelser og hvor vi befinner oss i denne «dansen».

I løpet av tiden prosjektet ble utviklet, brøt pandemien Covid-19 ut. Plutselig ble nærhet og distanse en viktig del av vår bevissthet og vår hverdag. Den ble veldig konkret. Det endrer et helt samfunn og det påvirker våre sinn og våre tanker. Men hvordan?